Norge elsker utredninger. Vi elsker prosesser, høringsnotater, referansegrupper, arbeidsgrupper, styringsgrupper, kvalitetssikringsrapporter og konsulenter som kan levere en ny PowerPoint-versjon av forrige PowerPoint. Og imens brenner huset.

Vi snakker stadig om «det grønne skiftet», men tallene avslører realiteten: Bygg- og anleggsnæringen kaster årlig over 2,2 millioner tonn materialer – mye av dette fullt brukbart. Offisielle statistikker skryter av høy «gjenvinningsgrad», men da teller man forbrenning med varmeproduksjon som «resirkulering». Å kaste et kjøkken på bålet og varme opp en blokk regnes altså som et sirkulært tiltak. Er det rart folk mister tillit?

Samtidig er kommuner og fylker fanget i et system der avfallsforbrenning er en del av energimiksen. Forbrenningsanleggene trenger volum for å produsere fjernvarme, og flere kommuner er derfor økonomisk avhengige av at det genereres søppel. Her ligger paradokset: Samfunnsoppdraget sier «reduser avfallet», mens regnestykket krever at vi opprettholder avfallet for å holde varmeovnene i gang.

Og hva gjør vi for å løse dette? Vi bestiller flere rapporter. Hver kommune bestiller sin egen konsulentutredning om «hvordan få til ombruk». Resultatet er forutsigbart: rapportene peker på de samme konklusjonene – vi trenger en markedsplass, vi må redusere logistikkostnader, vi må gjøre materialer tilgjengelig. Regningen? Millioner. Handling? Minimal.

Konsulentbransjen gnir seg i hendene. Offentlige etater og kommuner har blitt en melkeku der «grønn strategi» betyr å lage en manual ingen følger. Og når neste valg nærmer seg, bestilles en ny manual – som konkluderer med det samme som den forrige.

Det er ikke bare bygg og anlegg. Se på NAV som brukte over en milliard på nye IT-systemer som måtte skrotes. Se på sykehusprosjektene som utredes i tiår mens kostnadsrammen dobles før første spadetak tas. Se på veiprosjekter som gjennomgår tre runder med kvalitetssikring (KS1 og KS2) – mens køene vokser og asfaltprisene skyter i været.

Byråkratiet har utviklet en form for akademisk finkultur der det å beskrive et problem er blitt like verdifullt som å løse det. Vi har skapt en stat der manualen er viktigere enn maskinen, og der det å se handlekraft i praksis er erstattet av en rapport i PDF-format.

Vi har alle fått beskjed om å spare, kutte og «ta ansvar». Folk flest kjenner det på kroppen: strømregninger, matpriser, renter. Samtidig kaster vi ressurser for milliarder i forbrenningsovner og på konsulentbord, mens vi holder liv i en offentlig sektor som ikke makter å ta i bruk de løsningene vi allerede vet virker.

Så spørsmålet er enkelt: Hvor lenge skal vi tillate at vi drukner i manualen mens huset brenner?