Klinten fra hveten. 
En rant fra oss, til dere.

En ting er sikkert, vi har opplevd mye på to år. Miljømafian har vokst fra å være et prevansjonsløst samleie til en fullvoksen baby. Vi har gjort oss mange erfaringer og snakket med enormt mange aktører. Vi har fått kolossalt mange positive og optimistiske tilbakemeldinger, men også gjort oss noen triste erfaringer, eller rettere sagt realiseringer. Vi kan ha godt av å rense luften. Det er på tide å skille klinten fra hveten. 

Ubesluttsomhet er komfortsonen til utvikling.

Den grønne omstillingen kommer om vi vil det eller ikke, men dette gjør store organisasjoner handlingslammet og ubesluttsom. Flere aktører sitter lamslått på gjerdet og venter på at omstillingen skal sykle de i bakhodet. De gjemmer seg bak internjustis, tidsklemma, byråkrati, kommunale tiltak og forskningsprosjekter som spiser skattekroner til frokost, lunsj og middag. De forskjellige prosjektene strekker seg ofte over for lange perioder hvor det skal prates om det meste mens tiltakene uteblir. Kompetansemangel nyanseres i plenum, hvor alle finner samme svar til samme pris. Det skal utveksles så mange ord at handling og tiltak blir plassert som en blindpassasjer i baksetet på en sliten motorvogn. Når det til slutt skal trykkes på gasspedalen, så er den gammel og tom for drivstoff. Man har blitt så redd for konsekvenser av handling at vi setter limtredragere i hjulene på vår egen sykkel.

Handlingslammelsen er nesten størst hos de med størst innflytelse. Dette skremmer vettet av oss. Helt siden «Utslipp fra industrivirksomheten» fra Klima og forurensingsdirektoratet i år 2000 har vi snakket om ombruk og helt siden Bente Nuth Leland sin «prosjektering for ombruk og gjenvinning fra 2008 har vi vært klar over miljøgevinsten av ombruk i byggenæringen. Så hvorfor fortsetter noen aktører å grønnvaske på 60 grader? Og hvorfor tar det så lang tid å omstille seg?

Det er klart det handler om penger. Det handler alltid om penger, og det bør det også gjøre i dette tilfellet. Det er dette de fleste av oss ønsker å akkumulere, uansett om vi er privatpersoner, interesseorganisasjon eller aksjeselskap. Det er det sterkeste insentivet til endring. Synd men sant. Vi er jegere og sankere og penger er vår tids byttedyr og bær. Dette er en viktig avklaring å starte med for å forstå den enorme utfordringen vi står ovenfor i byggenæringen. Vi går på jobb for å gjøre det vi er satt til å gjøre, vi er ikke endringsvillige av natur, noe som gjør utfordringen enda større. Vi er oss selv nærmest og det lerettet er langt å bleke. Miljøkampen på dugnad de siste 25 årene har vist seg ineffektiv. Nå må økonomiske insentiver være brekkjernet inn i den bærekraftige fremtiden. Vi må skape økonomiske løsninger for ombruk som gjør det lønnsomt. Mange er på vei, men vi er ferske og trenger los.

Ikke alt er dyster spådom

Som alt annet i livet er store utfordringer nyanserte. Dette gjelder også grønn omstilling. Mange seriøse og dyktige aktører er genuint interessert i å samarbeide for å få til en sømløs omstilling til det klimanøytrale. På vår vei har vi møtt mange premiehingster som har galoppert ned dører for oss, og disse har det vært en fryd å løpe bak!

Omstillingen er godt i gang. Dette skaper muligheter for de som tør og som er tidlig ut. Det som er fint med hele utfordringen er at den er løsbar. Det finnes flere gode eksempler på kreative, praktiske og skalerbare prosjekter ledet an av innovative aktører med støtte hjørnesteinsbedrifter som gjør ombruk i byggenæringen svært realistisk, og ikke minst økonomisk smart. 

Men nå er korken halveis tilbake i champagneflasken, og det demrer hvor vi skal. 

Før i tiden

Vi kan ta mye lærdom av hvordan det var før i tiden. Før 60-tallet og oljen forlenget man levetiden på de fleste komponenter i byggenæringen, man sorterte ut for gjenbruk og ombruk i stor skala. Materialprisene var høye og man bygget med levetid i tankene. Produksjonen var tradisjonsrik og gjennomsyret av stolthet og kvalitet. Avfallshåndtering var kostbart, samfunnet var tuftet på samarbeid og sunn fornuft. For det er ikke sunn fornuft at en enkelt næring står for 25% av nasjonale utslipp og kaster over 2,1 millioner tonn med avfall, men det er prisen vi betaler for rask utvikling og det er ikke isolert sett bare negativt. 

En viktig ting våre foreldre lærte oss, var om problemet ble for stort, del det opp i mindre problemer. Vi i Sirken tror dette er veien å gå, for å løse utfordringen med avfall og utslipp i byggenæringen. Det må løses mange små problemer, med helt spesialiserte aktører. For realiteten av ombruk i byggenæringen, er det ikke spesielt mange som har satt seg inn i tross overflod av grønne begreper.

Hvem fant på det her?

Først skal det gjennomføres ombrukskartlegging som næringen får som krav fra 1 Juli 2023. Dette gjøres i hovedsak av aktører som står uten ansvar for at materialer som faktisk bør og kan demonteres for ombruk faktisk blir brukt om igjen. Verktøy for kartlegging er vell og bra, men det må benyttes, dagens byggebransje er fortsatt tuftet på den gamle skole, og her er det prosjektets leder som havner i sentrum. Hva hadde du gjort om du hadde verdifulle varer betalt av en utvikler, som dine ansatte kunne dratt nytte av?

Demonteringskostnaden for ombruk av materialer er ofte høyere sett i sammenheng med kule og kran, som gjør at den reelle kostnaden er høyere enn hva de aktuelle komponentene er verdt. Det blir som å betale 40kr for å produsere en colaflaske og selge den for 20 kr, det er dårlig business. Når du da tar i betraktning at entreprenøren som ofte blir forespurt om å dekke denne kostnaden har marginer på 1 - 5%(kilde: bygg.no. Snitt 2,3%) på prosjektene, blir ikke velvilligheten spesielt stor og dette forstå vi. Deretter skal man legge til kostnader som frakt, lager, lønn og administrasjon av materialene for ombruk internt i egen bedrift. Det er bare så synd at kostnadene er mindre om du kaster avfallet eller gir det bort til noen. Hvis man allikevel er en god samaritan som velger å håndtere varene for bruk i senere prosjekter får man sjelden brukt alt og kostandene tilknyttet håndteringen er for høye.

Så hva kan gjøres?

Det første vi må gjøre er å erkjenne at vi ikke kan alt. Vi må slutte å lage siloer, byråkratiske murer og lukkede arenaer for mange ord og ingen handling. Vi må teste ting i praksis og putte penger der de faktisk gjør nytte for seg. 

Demonteringskostnad er den første hekken i løpet. Den må vi over for å i det hele tatt ha en mulighet for å komme i mål med obmruk fra riving og rehabiliteringsprosjekter.

Rivningsentreprenørene må bli bedre på å demontere varene for ombruk. Det må skapes et marked hvor antall slike oppdrag øker, og forutsigbarheten i kostnadsbildet blir større. Her er ikke konkurransevridning et problem så offentlig stønad kan implementeres. Vi må kartlegge komponenter som faktisk har en reell markedsverdi som er høyre enn håndteringskostnadene å begynne der. Når en slik verdikjede er bygget kan vi sakte men sikkert ta inn flere materialfraksjoner som har lavere marginer. 

Frakt, lager, lønn og administrasjon er kostnader som må reduseres eller fjernes fra regnestykket. Her kommer vi inn. Vi har laget en selvbetjent butikkløsning som gjør komponentene lett tilgjengelig der ombrukbare materialer oppstår. I denne ombrukscontaineren legger vi varer som enkelt kan brukes på nytt igjen. For første gang blir overskuddsmaterialet og bygningskomponenter for ombruk gjort tilgjengelig for alle. 

I en stor åpen sirkel ønsker vi alle velkomne til å bestille ombrukskartlegging av eksisterende bygg, kjøpe varer eller andre tjenester, der vi faktisk prøver å få til ombruk i praksis. Her får du kjøpe materialer til en billig penge. Vi er kun en liten del av løsningen, men vi har troen på at puslespillbrikkene snart blir funnet under sofaen og klikket på riktig plass. 

- Miljømafian